Viktige vedtak på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet Utover 1800-tallet kan vi se en tydeligere sammenheng mellom språk og politikk. Hva slags skriftspråk nordmenn skulle ha, ble heftig diskutert og debattert, også blant politikerne. Partiet Høyre støttet fornorskingslinja og mente at riksmålet var den mest velegnede målformen, mens landsmålets parti var Venstre. Den typiske Høyre-velgeren var kanskje en bymann fra en litt høyere klasse, mens den typiske Venstre-velgeren enten var en liberal embedsmann, en lærer eller en bonde og dermed en representant for en annen del av befolkningen. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vedtok Stortinget flere lover som angikk språket i landet. Her er fire av de viktigste: 1885
jamstillingsvedtaket Etter jamstillingsvedtaket i 1885 fikk både landsmålet og riksmålet status som offisielle språk i landet. Vedtaket innebar også at begge målformene skulle være likeverdige.
1878
målloven Målloven bestemmer at barn skal få bruke dialektene sine i klasserommet. Tidligere måtte de snakke og lese høyt etter den landsgyldige, uformelle talen («dannet dagligtale») i klasserommet, men med målloven fikk de bruke sitt eget talespråk. Læreren skulle også tilpasse sitt eget talemål til barnas, slik at det ble lettere å forstå*. *Dessverre gjaldt ikke dette for samiske barn. Etter 1880 og et godt stykke ut på 1900-tallet la myndighetene faktisk vekt på å ansette lærere som ikke kunne samisk.
330
1892
målparagrafen Etter at målparagrafen ble vedtatt i 1892, kan de forskjellige skolekretsene selv bestemme hvilken målform elevene skal ha som skriftlig opplæringsmål. Elevene skal likevel lære å lese begge målformene.
1907
sidemålsstilen Innføringen av sidemålsstilen i 1907 betyr at de som tok eksamen artium (det som nå er generell studiekompetanse) skulle dokumentere at de behersket begge målformene.
