ludvig holberg (1684–1754) var en norsk-dansk forfatter, født i Bergen. Han skrev opplysende tekster om historie og rettsvitenskap, essay, en rekke komedier og satiriske verk. Holberg foretok flere utenlandsreiser og fikk god oversikt over Europas kultur- og samfunnsliv.
om teksten Utdraget her er fra reiseromanen Niels Klims reise til den underjordiske verden, som først ble utgitt på latin i 1741, men som kom i dansk oversettelse året etter. Romanen regnes som Holbergs kanskje mest satiriske og kritiske verk. Utdraget er fra niende kapittel, «Klims reise rundt planeten Nazar», og hans beretning om landet Quamso og Lalac (Mascatta).
NIELS KLIMS REISE TIL DEN UNDERJORDISKE VERDEN (UTDRAG) I Quamso, det første landet en kommer til når en har krysset sundet, er innbyggerne ikke plaget av legemlig mén eller sykdommer, men alle lever uten plager inntil alderdommen. Jeg trodde derfor at de var de lykkeligste av alle skapninger; men etter å ha snakket med dem, forsto jeg at jeg hadde tatt feil. Riktignok traff jeg ingen triste innbyggere, men jeg traff heller ingen som var fornøyde – for ikke å si glade. Akkurat som blå himmel og godt vær ikke gjør noe inntrykk på oss hvis vi ikke har hatt storm og regn, slik har trærne i Quamso ingen følelse av å være lykkelige, fordi det aldri skjer noe brudd i lykken og den aldri tar slutt. De merker ikke at de er friske for de aner ingenting om sykdom. Altså lever de i evig sunnhet, men samtidig i likegyldighet. Evige goder gjør til slutt alt kjedelig, og bare de kan glede seg over livet som kjenner til både gleden og sorgen. Jeg kan i alle fall forsikre at jeg aldri hos noe folk har støtt på så traurig en omgangsform og en så kald og uvennlig tone. Befolkningen har nok ikke iøynefallende mangler; men det er ingenting som kan få en til å elske eller hate dem. Man behøver ikke være redd for fornærmelser, men man må heller ikke vente seg noen forståelse fra noen side. Kort sagt: Her er intet å forarges over, men heller intet å glede seg over. Siden folket selv dessuten på grunn av sin sunnhet aldri ser død, føler de ingen medlidenhet med dem som er syke eller har det vondt. De lever sitt liv trygt og avstengt, uten begeistring og uten medfølelse. Det finnes altså ikke spor av godhet, kjærlighet og barmhjertighet hos dette folket. Vi andre blir minnet om døden gjennom sykdommer. Det gjør at vi kan dø riktig, og det får oss til å stå liksom reiseferdige. Selv om sykdommene piner og plager oss, får de oss samtidig til å føle med andre. Jeg forsto derfor lett hvor sterkt sykdommer og dødsangst får oss til å være gode med andre og til å ha medfølelse med dem – eller rettere sagt: hvor tåpelig det er å harmes på skaperen fordi vi er blitt født til plager, som tross alt er til gagn og nytte for oss. Når disse eiketrærne drar til andre steder er det grunn til å understreke at de kan pådra seg sykdom og plager akkurat som andre trær. Jeg sluttet altså at sunnhetstilstanden i landet, i den grad den fortjener å kalles utmerket, bare henger sammen med klimaet og ernæringen der i landet. Lalac, eller Mascatta, eg. lykke, som landet også ble kalt, virket som om det hadde fått navnet sitt med rette; for alt vokste av seg selv der:
legemlig: kroppslig mén: skade
traurig: trist omgangsform: måte å være sammen med mennesker på iøynefallende: noe en lett legger merke til forarge: gjøre noen sinte, krenke
barmhjertighet: medlidenhet reiseferdig: klar til å reise (møte livet etter døden) pine: plage, gjøre vondt harme: være sint på skaper: Gud
slutte: konkludere
13 | tekstsamling
361
