Menneske, natur og samfunn i samtidstekster Etter at koronapandemien kom til landet i 2020, skjedde noe med netthandelen til nordmenn. Ifølge statistikk fra betalingsløsningen Klarna kjøpte mer enn hver tredje nordmann fritidsutstyr dette året med formål om å være mer ute i naturen. Netthandelen av sport- og fritidsutstyr økte med 90 prosent i 2020 sammenliknet med året før (NTB Kommunikasjon, 2020). Den plutselige interessen for friluftsliv henger nok sammen med at vi i 2020 ikke hadde så mange andre alternativer da alt annet stengte ned og det ikke var lov å være sammen innendørs. Likevel oppdaget, eller gjenoppdaget, nok mange, hvor godt det kan føles å være i naturen, kanskje spesielt når livet er litt vanskelig.
Doppler: Bort fra flinkheten, inn i Oslomarka
En litterær karakter som også søker mot naturen i krisetider, er Andreas Doppler i Erlend Loes roman Doppler fra 2004. Her møter vi en mann midt i en klassisk midtlivskrise. Selv om han på mange måter er svært vellykket, er han rett og slett lei. Han innser at han har fått nok av det han selv kaller for «det flinke» A4-livet med jobb og familie. Denne åpenbaringen får han da han en dag er på sykkeltur i marka. Plutselig faller han og slår seg: I begynnelsen gjorde det satans vondt. Jeg kunne ikke røre meg. Jeg lå bare helt stille og kikket opp i noen greiner som beveget seg sakte i den svake vinden. Og for første gang på flere år var det ganske så stille. Da de verste smertene ga seg noe, opplevde jeg en velsignet ro. Det var bare skog. Den vanlige blandingen av alskens sammensatte følelser og tanker og plikter og planer var borte. Plutselig var alt bare skog. Og jeg hadde heller ingen av de enerverende barnesangene på hjernen. (Loe, 2004)
Denne opplevelsen er avgjørende for Andreas Doppler. Det er rett og slett et aha-øyeblikk for ham, utløst av skogens ro. Han erkjenner at han egentlig er dypt misfornøyd med livet sitt, og at han rett og slett egentlig ikke liker mennesker lenger. Spesielt misliker han den «flinkheten» han mener både gjennomsyrer og ødelegger samfunnet: Midt i all denne flinkheten har jeg vandret i årevis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet. (Loe, 2004) Doppler lengter siden tilbake til den roen han kjente i skogen den dagen. Til slutt pakker han sakene sine og flytter ut i skogen på ubestemt tid, mens barna og kona blir igjen hjemme. Hans mål er klart: «Jeg skal dø uflinkt og jeg skal aldri forsøke å prestere noe så lenge jeg lever.» 6 | litteraturen fra 1800-1850
159
